lørdag 11. april 2009

Noen ganger savner jeg København i passe porsjoner

Noen ganger savner jeg Danmark. Som nå, når jeg er midt i en av Dan Turells typiske kriminalromaner hvor handlingen som sedvanlig begås i Københavns flotteste kvarterer - Vesterbrogade, Nørrebros Rundell og Istedgade. Jeg har, som Turells navnløse journalist og detektiv, vandret rundt i de samme kvarter til de samme tider av døgnet og opplevd den spesielle Københavnske morgenlukten hvor svak sjøluft siver inn gjennom gatene og sakte - men i tide - rekker å fortrenge de odøriske efterlatenskaper fra bodegaer og morgenvertshuse. Alt klart til en ny runde by; morgenmad på kjøkkenet eller terassen, nykokte egg, presskannen, en anstendig avis med pondus levert på døren. Frihetsfølelsen man får av å nyte reklamen for druekunst og bryggeritradisjoner. Skjønt, den gang jeg bodde i København var ikke bare bryggerifaget gammelt, men også en smule deprimerende. Danskene har aldri hatt skikkelig taket på det å brygge annet enn nøytralt øl som Carlsberg og Tuborg - øl som gjør seg i solen, som avslutning på en lang natt, eller som gjestebyde når man får besøk av norske venner som insisterer på at dansk Tuborg smaker så mye bedre enn den norske. Noe den antageligvis gjør, da den norske variant for sikkerhets skyld er adoptert bort til Hansa. Men - det var fortsatt en
håndfull galakser igjen til kvaliteter vi i dag begynner å bli vant til med utbredelsen av Ales, Portere, Steamere - kulturbryggerier og håndbryggerier. Hvorfor(*) danskene på den tiden, ved årtusenskiftet, trofast dro til Malmö for å handle spennende ølsorter fra Belgia, Sverige, Tyskland, England. Denslags var vanskelig å få fatt på i København, dengang.

De mer spennende smaksbomber av malt, humle, gjær og vann som etterhvert også har inntatt de Københavnske kroger, er langt fra virkeligheten i Dan Turells romaner. Her er det fadøl og bitter som gjelder, i nedsunkne bodegaer med fratrukne gardiner. Selv om disse kulturinstitusjoner nok er på vikende front i forhold til Cafe Latte og ferskpresset appelsinjuice, finnes de fortsatt i rikt monn. Ikke en gang danskenes egen røykelov har klart å tvinge dem alle i kne. Derfor er det ekstra spennende å besøke København nå, hvor man faktisk kan velge sine etapper på vei mot fylleangst og fordervelse; man kan finne sin sti mellom skumtopper fra Belgia, IPA-er fra Nøgne Ø og enkle tørsteslukkere fra landets egne bryggeritradisjoner. Trivelig for ferierende nordmenn, som kan prise seg lykkelig over å ikke måtte betale skatt til den Danske Stat - en svært kostbar affære for en so er vant til det norske skatteparadis. For min del slapp jeg heldigvis å bidra til lønnen til noksagten Anders Fough Rasmussen, og nå som han er borte blir det tryggere å besøke Danmark igjen. Det skal mye til at hans efterfølgende Rasmussen er en like ivrig motstander av velfungerende reguleringsmekanismer som Christiania, og like ivrig tilhenger av blåøyd fascisme gjennom tilbedelsen av Bush junior.

Noe jeg derimot gjerne ikke ville ha sluppet, er å få bidratt mer til yttringsfriheten. Danskenes standhaftighet for den selvfølgelige rett til å tegne Muhammed eller Allah eller hvem det måtte være i en hvilken som helst positur eller handlig er beundringsverdig. Særlig sett her fra berget, hvor vi måtte ta til takke med en forskrudd redaktør i en dagsavis myntet på de som velger å tro på julenissen.

Det er derfor grunn til å tro at Danmark har blitt noe bedre, i passe porsjoner.

Så i dag, midt i en roman av Dan Turell, det vil si på Stjernecaféen i Istedgade sammen med den navnløse helt og hans venn og politietterforsker Ehlers, savner jeg København. Lukten, bodegaene, fadølet, sildesmørrebrødene. Morgenbitter, danskenes medisin som de har utviklet over generasjoner, og som norske leger ikke får lov til å preskribere selv om de så gjerne vil. Aviser på ordentlig - tykke, i store formater - Nordisch. Jyllands-Posten og Berlingske Tidende,
Politiken. En halvliter efter jobb føles naturlig i København, gjerne på caféen Dan Turell nær Kongens Torv, alene med den navnløse detektiv.


(*) "Hvorfor" er fantastisk måte å si "hvilket forklarer at" på. Jeg
bruker ofte "Hvorfor" i slike sammenhenger, selv om den gemene hop av
samnorskentusiaster rynker på "nesa".