Noen ganger savner jeg København i passe porsjoner

Noen ganger savner jeg Danmark. Som nå, når jeg er midt i en av Dan Turells typiske kriminalromaner hvor handlingen som sedvanlig begås i Københavns flotteste kvarterer - Vesterbrogade, Nørrebros Rundell og Istedgade. Jeg har, som Turells navnløse journalist og detektiv, vandret rundt i de samme kvarter til de samme tider av døgnet og opplevd den spesielle Københavnske morgenlukten hvor svak sjøluft siver inn gjennom gatene og sakte - men i tide - rekker å fortrenge de odøriske efterlatenskaper fra bodegaer og morgenvertshuse. Alt klart til en ny runde by; morgenmad på kjøkkenet eller terassen, nykokte egg, presskannen, en anstendig avis med pondus levert på døren. Frihetsfølelsen man får av å nyte reklamen for druekunst og bryggeritradisjoner. Skjønt, den gang jeg bodde i København var ikke bare bryggerifaget gammelt, men også en smule deprimerende. Danskene har aldri hatt skikkelig taket på det å brygge annet enn nøytralt øl som Carlsberg og Tuborg - øl som gjør seg i solen, som avslutning på en lang natt, eller som gjestebyde når man får besøk av norske venner som insisterer på at dansk Tuborg smaker så mye bedre enn den norske. Noe den antageligvis gjør, da den norske variant for sikkerhets skyld er adoptert bort til Hansa. Men - det var fortsatt en
håndfull galakser igjen til kvaliteter vi i dag begynner å bli vant til med utbredelsen av Ales, Portere, Steamere - kulturbryggerier og håndbryggerier. Hvorfor(*) danskene på den tiden, ved årtusenskiftet, trofast dro til Malmö for å handle spennende ølsorter fra Belgia, Sverige, Tyskland, England. Denslags var vanskelig å få fatt på i København, dengang.

De mer spennende smaksbomber av malt, humle, gjær og vann som etterhvert også har inntatt de Københavnske kroger, er langt fra virkeligheten i Dan Turells romaner. Her er det fadøl og bitter som gjelder, i nedsunkne bodegaer med fratrukne gardiner. Selv om disse kulturinstitusjoner nok er på vikende front i forhold til Cafe Latte og ferskpresset appelsinjuice, finnes de fortsatt i rikt monn. Ikke en gang danskenes egen røykelov har klart å tvinge dem alle i kne. Derfor er det ekstra spennende å besøke København nå, hvor man faktisk kan velge sine etapper på vei mot fylleangst og fordervelse; man kan finne sin sti mellom skumtopper fra Belgia, IPA-er fra Nøgne Ø og enkle tørsteslukkere fra landets egne bryggeritradisjoner. Trivelig for ferierende nordmenn, som kan prise seg lykkelig over å ikke måtte betale skatt til den Danske Stat - en svært kostbar affære for en so er vant til det norske skatteparadis. For min del slapp jeg heldigvis å bidra til lønnen til noksagten Anders Fough Rasmussen, og nå som han er borte blir det tryggere å besøke Danmark igjen. Det skal mye til at hans efterfølgende Rasmussen er en like ivrig motstander av velfungerende reguleringsmekanismer som Christiania, og like ivrig tilhenger av blåøyd fascisme gjennom tilbedelsen av Bush junior.

Noe jeg derimot gjerne ikke ville ha sluppet, er å få bidratt mer til yttringsfriheten. Danskenes standhaftighet for den selvfølgelige rett til å tegne Muhammed eller Allah eller hvem det måtte være i en hvilken som helst positur eller handlig er beundringsverdig. Særlig sett her fra berget, hvor vi måtte ta til takke med en forskrudd redaktør i en dagsavis myntet på de som velger å tro på julenissen.

Det er derfor grunn til å tro at Danmark har blitt noe bedre, i passe porsjoner.

Så i dag, midt i en roman av Dan Turell, det vil si på Stjernecaféen i Istedgade sammen med den navnløse helt og hans venn og politietterforsker Ehlers, savner jeg København. Lukten, bodegaene, fadølet, sildesmørrebrødene. Morgenbitter, danskenes medisin som de har utviklet over generasjoner, og som norske leger ikke får lov til å preskribere selv om de så gjerne vil. Aviser på ordentlig - tykke, i store formater - Nordisch. Jyllands-Posten og Berlingske Tidende,
Politiken. En halvliter efter jobb føles naturlig i København, gjerne på caféen Dan Turell nær Kongens Torv, alene med den navnløse detektiv.


(*) "Hvorfor" er fantastisk måte å si "hvilket forklarer at" på. Jeg
bruker ofte "Hvorfor" i slike sammenhenger, selv om den gemene hop av
samnorskentusiaster rynker på "nesa".

Endelig en live-innspilling av tidenes beste låt!

- iallefall er den en av tidenes beste, "Smalltown Boy" med Bronski Beat. Originalvideoen ruller jo hver eneste gang det er sosialt lag som strekker seg over midnatt, men jeg har ennå hatt til overs å se en live-versjon av monumentalhymnen. I går dukket det opp en versjon på PirateBay; "Smalltown Boy - Live ORS 1984". Ikke bare er det live med Jon Jön & Steven Steinbaek på synther, og Somerville på uslåelig vokal - det er også et ganske annet arrangement. Synthene like ubeskrivelig vakre, og Jimmy viser at han virkelig har stemmen som må til for å gi oss frysninger lenge før han begynner å synge. Takk, PirateBay, og ikke minst RosaMannen som stadig deler TV-innspillinger og musikkvideoer. Jeg har i så måte ingen som helst dårlig samvittighet med å tanke ned en musikkvideo så lenge den er umulig å få tak i på såkalt "lovlig" vis. Man er da entusiast!

Videoen finnes ikke på YouTube, jeg burde kanskje legge den opp.

En gledens dag!

I dag betale vi kringkastingsavgiften på latterlige 1100 kroner!

Vi har ofte stilt oss spørsmålet: Hva burde avgiften egentlig være? Hva er den egentlig verdt? Dette ender gjerne opp i filosofiske betraktninger, ettersom NRK yter et tilbud som er langt utenfor det som er målbart i kroner og øre. Hvordan verdsetter man programposten "Sånn er livet" på NRK P1? Hvordan gir fastslår man de langsiktige, økonomiske konsekvensene av å høre på "Verdibørsen" hver eneste lørdag på NRK P2?

Vi registrerer at sosialgruppe 3 - de som sørger for at det er lønnsomt å sende søppelprogrammer som Charterfeber og Friends and Singelliv - ytrer seg friskt på Facebook med "Nei til NRK-lisens"-opprop. Joda, det må de gjerne gjøre, men dette er litt som operadebatten - man må betale for å opprettholde et visst nivå på toppsjiktet. Om alle var som Frp og ville reklamefinansiere NRK ville det kollektive kunnskapsnivået efterhvert dalt ned til Holmgangnivå.

Kjøp merkeklær på nettet!

Etter å ha shoppet i Portland etter kjente merker som North Face, Arctheryx, Levis, Mammot osv., slår det meg at avansen i forretningene her hjemme må være alt for god. Eksempel: Jeg kjøpte 2x GoreTex-plagg fra North Face og Arctheryx. Pris i USA, riktignok på tilbud (men de tjente allikevel penger på salget), var tilsammen 2000 kroner, 400 dollar. I Norge sjekket jeg prisen på Oslo Sportlagers hjemmesider - der er plaggene ikke på tilbud (GoreTex er så godt som aldri på tilbud i Norge), men har en utsalgspris på tilsammen 9500 kroner. Selv uten rabatten i USA så ville jeg spart godt over halvparten på kjøpet.

Nå vet vi jo at norske myndigheter gjør sitt beste for å motarbeide handel over internett, og dermed beskytte kunstig høye priser i norske forretninger. Men selv med de grunnløse tollsatser og tollbehandlingsgebyr som tillegges, så er det gode penger å spare på å kjøpe over nettet.

Sjekk for eksempel www.rei.com - de har ofte også salg på utstyr med 50-70% rabatt. Mountain Hardwear Absolut Zero Parka koster fra 525 til 600 dollar på nettbutikker i USA, mens Sportslageret tar 6300 kroner. Legg til frakt så lander du på 550 dollar, pluss moms på 125 dollar så er du på 700 dollar - pluss litt ekspedisjonsgebyr. Altså har du spart nesten 3000 kroner på å handle via nettbutikker i USA.

http://www.rei.com/product/770658

Katastrofalt WTO-brudd

Ikke moro å våkne til jublende bønders egoistiske hurrarop om at WTO-samtalene i Geneve ikke førte frem. Selvfølgelig er en WTO-avtale negativt - på kort sikt - for norske bønder, men på lengre sikt er sunn konkurranse det eneste som kan tvinge dem til å levere kvalitetsprodukter og fremdyrke varer som faktisk er egnet i vårt klima. (Vi begynner å bli rimelig lei av norske produkter av elendig kvalitet, selv om vi naturligvis setter stor pris på de månedlige bilturene til Strömstad for å nyte godt av EUs overlegne kvalitet og utvalg.) WTO ønsket å senke tollsatsene til industrilandene, noe som ville gjort at de land med flest fattige ville fått effektivisert sitt landbruk. Riktignok har de 50 fattigste landene tollfri tilgang til blant annet EU, men disse landene huser bare en brøkdel av verdens fattige. Den store mengden finnes i Kina, India og Brasil. Eksperter som ikke er kjøpt og betalt av bondeorganisasjonene er entydige i sine korrekte analyser som påpeker at dagens "matvarekrise" med kraftig prisøkning ville vært unngått dersom u-land tidligere hadde hatt mulighet til å ruste opp sitt landbruk. Hvordan? Jo, ved å ha et marked å selge til.

Stillstanden i WTO åpnter dermed opp for bilaterale avtaler, noe som kun gavner rike, store land.

Den eneste grunnen til at Norge kom seg ut av tristessen er at andre land ville handle med oss - _de_ ønsket ikke å sette 100% toll på oksekjøtt, eller 500% på visse fjærkreprodukter.

Tur til Portland - OSCON 2008

Endelig fikk jeg litt ånd over meg til å blogge litt fra OSCON 2008 - O'Reillys Open Source Conference, som i år (som også noen år tidligere) avvikles i Portland, Oregon - USA.

Lørdag 19.07.2008

Ankom ved halv-tolv tiden lørdag 19. juli etter nesten ti timer på KLMs rute KL1140 fra Amsterdam - og før det dro jeg fra Gardermoen halv syv om morgenen. En lang reise, og jeg var som vanlig foreberedt på en håpløs lang kø for passkontroll, bagasjekontroll og tollsjekk i USA. Samtlige ganger jeg har vært i Statene tidligere har jeg vært mottatt av dødsalvorlige, uhyggelige representanter for Welcome to USA, og den påfølgende interrogation har aldri vært særlig lystpreget. Men - her i Portland er det anderledes - kort kø, rask behandlig, trivelige passkontrollører og tollere som forsøkte å snakke Norsk.

Reiseveien fra flyplassen er det heller ingen ting å si noe på - TriMax, et trikkesystem, tar deg effektivt ned til sentrum. Etter 15 minutter var jeg på DoubleTree Hotel, som ligger i passe gangavstand til selve konferanseområdet.

Når man har landet etter en såpass lang reise og er full av jetlag, er det bare én ting å gjøre - forsøk å få i seg så mye øl som mulig før man stuper i seng. For den slags medisin er Portland asvgjort ikke det værste stedte man kan være! Her er det et stort utvalg av lokale brewing pubs, og de har også sin årlige Portland Beer Festival. Som jeg nå befant meg på, ca. 1 time og 30 minutter etter at jeg hadde landet. 20$ vekslet eier, og jeg stod midt inne i et folkevrimel knugende på et lite prøveglass (4 oz) og 10 bonger. Dermed var det bare å begi seg ut på oppdagelsesferd blant de godt over 150 forskjellige ølsorter som fantes. Mye (for meg nytt) men også et par gamle travere - Nils Oscar var representert, det samme var Nøgne Ø med deres IPA.

Selv kastet jeg meg over de litt mer lyse, lokale øltyper, før jeg landet på noen kraftige Belgiere. Det ble kanskje litt for kraftig kost for et jetlagged - jeg skylte ned med en halvliter Urquell før jeg ruslet ut på jakt etter noe å spise. Etter sånn ca. en times vandring rundt i sentrum (Portland har et relativt lite sentrum) i trivelige, rene gater, havnet jeg på Hard Rock Brewing Pub. 2x av husets utmerkede, fruktige og friske Double IPA, en Perriér, en liten Caesar Sallad og Buffalo Chicken Wings - extra spicy. Vingene var gode de, men sallaten var utmerket - det har alltid undret meg hvorfor det forekommer norske restauranter fullstendig umulig å lage en god Caesar. I Norge har vi sogar blitt forsøkt servert en sådan basert på isbergsallat - og da fikk kokken vite det. Regningen var ikke hakkende gal - landet på litt over 20 dollar, pluss 15% i service.

På vei tilbake til hotellet var det på tide med litt niste - den lokale sandwich-jointen utenfor hotellet var praktisk i så måte, to fancy juicedrikker og en stor, utmerket sub med kylling, salat, ost, curry og sikkert mye annet kom på drøye 5 dollar - 25 kroner.

Tilbake på hotellrommet ved 7-tiden, ganske stuptrøtt. Rommet er stort, som de gjerne er på bra hoteller i USA - to dobbeltsenger, såklart, flatskjerm, skrivebord, stor lenestol m/puff og en liten balkong.














Søndag 20.08.2008

Søndagen var det tidlig på'n - var våken kl. 0430, spiste frokost i restauranten klokken 0600, og ruslet ut i suburbia halv syv. En hyggelig morgentur, spadserte et par timers tid og studerte Belmont Distric her på østsiden av Willamette River - elven som deler Portland i to. Belmont har et par fascinerende gater, særlig SE Hawthorne Boulevard. Øst i Hawthorne ligger også HorseBrass - en pub jeg har blitt tipset om med 30+ øl på fat og et utall flaskepils.

I Portland har man ikke meningsløse regler om at forretninger må holde stengt søndager - her åpner de aller fleste klokken 11 og holder det gående til 18-19 tiden på kvelden. DoubleTree ligger vegg i vegg med et større kjøpesenter, Lloyds Center, som er stort nok for en liten søndagshandel. Klær er særlig billig for nordmenn - levis' bukser, for å bruke en kjent målestokk, lander på 35-36 dollar, og Macy's slår endatil av 11% dersom man registrerer seg med pass. Når de i utgangspunkte lave prisene halveres på salg, så blir det ikke helt galt.


Mandag 21.08.2008

Første dag på selve konferansen. Tok et par bilder av en representativ gjeng som ruslet ned mot konferanseområdet. Vel inne på konferansen slår det meg at det har skjedd mye fysisk på utviklerfronten - gjennomsnittsvekten har definitivt gått ned, det er færre sandaler og langt flere mountain-bikere og trekkere, visse innslag av shoegazers er det også.

Dagen startet med PHPUnit + Selenium, og fortsatte med Memcached (uttales "memcache d") - mer om dette senere på den engelske bloggen (http://my.opera.com/mesterkentblog/blog/).

Aftensmat ble inntatt i Portland sentrum, på en utmerket fiskerestaurant/grill.

Ny versjon av Elisa - 0.5.2

Se hele meldingen her: Elisa versjon 0.5.2